Vekket opp fra de døde av en ukjent Gud!
Dilak Khatri (37) var elev på en bibelskole i Kathmandu høsten 2014. Han har kone og tre sønner, og kommer fra Salyan i midtvestre Nepal. Han vokste opp i et hinduistisk hjem, som alle andre i området han kommer fra. Det er ingen kirke der; han må gå to timer for å komme til nærmeste menighet. Landsbyen hans er bebodd av høykastefolk, og for dem er det ofte enda vanskeligere å ta imot evangeliet. Dilak har en uvanlig historie, som vi deler med dere slik han selv fortalte den da vi møtte ham i Kathmandu.
«Jeg ble født i hindufamilie og var fullstendig hindu. For tjue år siden, mens jeg gikk på skole, ble jeg syk. Det var en ukjent sykdom jeg fikk i det ene benet, og jeg gikk med dette i seks måneder. Alle kjente hinduguder ble påkalt og ofret til, uten at det hjalp. Det kostet oss så mye at familien min måtte selge deler av jorda vår for å finansiere ofringene. I forbindelse med hinduenes hovedfestival, dagen før den store festdagen, døde jeg klokken 18:00 i hjemmet mitt mens familien satt rundt. Som tradisjonen er, samlet hele storfamilien seg i hjemmet vårt. Nevøen min Dhaniram, som er lege, undersøkte kroppen og konstaterte at jeg var død. I hindufamilier er det ikke uvanlig med bisettelse kort tid etter at døden inntreffer – noen ganger blir kroppen kremert etter bare en time – men fordi det var festival på denne tiden, kunne de ikke få gjort dette før neste dag.»
Dilak forteller historien sin med stor presisjon. Han har tydeligvis spurt dem som var rundt og opplevde det hele for å få alle detaljer. Han forteller at det ble gjort avtale om å bringe hans døde kropp og likklærne til stedet hvor de døde blir brent neste morgen. Doktor Dhaniram ønsket imidlertid å se den døde onkelen sin en gang til før kremasjonen, så han kom til hjemmet deres klokken seks neste morgen, før han skulle på jobb. Mens han tok sin døde onkel i øyesyn, fikk han en spesiell opplevelse av at noe skjedde. Han oppfattet at ånden hadde vendt tilbake til den døde kroppen. Både doktoren og Dilaks familie kunne bevitne at kroppen hans da var helt kald, og at tennene var blitt svarte. De tok nå kluter dyppet i varmt vann som de la rundt kroppen hans for å få varme i den. Litt etter litt kom livet tilbake.
Familien var i gledesjokk over det som hendte. Det var først mellom ni og ti om formiddagen at Dilak selv kan huske at han kom tilbake til livet, men han husker veldig godt hva han opplevde mens han var ute av kroppen.
«Da ånden min forlot kroppen klokken seks på ettermiddagen, hadde jeg en følelse av at jeg klatret opp et fjell, men det var ikke et vanlig fjell som her på jorden. Jeg husker at jeg hadde på meg den samme skoleuniformen som jeg gikk med før jeg døde, og jeg gikk oppover langs en veldig bratt og svingete vei. Jeg så mange krøplinger og funksjonshemmede langs denne vegen; mange uten ben og andre lemmer, men de så ikke meg. Ingen av dem la merke til at jeg gikk forbi. Jeg gikk videre og kom til slutt til toppen av fjellet. Da fikk jeg se et enormt, endeløst hav som ikke kan sammenliknes med noe annet jeg har sett. Ute på dette havet fikk jeg se noe som kunne ligne på en hvit hest, som lekte på vannet. Denne skapningen fikk øye på meg og kom nærmere slik at jeg klart kunne se at det var en hest. Jeg hørte en røst som sa: «Sett deg på hesten og ri på den». Jeg var skremt av synet, men jeg satte seg opp på hesten likevel. Hesten fôr bortover vannflaten, som om den lekte. Plutselig forandret havet seg til en elv, og denne elven førte oss direkte mot huset vårt. Et kvarters gangvei fra hjemmet stanset hesten, og jeg hørte på ny den samme stemmen si: «Stig av hesten nå!» Jeg gikk av hesten og satte høyrefoten min på bakken. I samme øyeblikk begynte det å renne noe som så ut som melk ut av foten min, og dette varte i ti minutter mens jeg gikk mot huset. Fem minutter før jeg nådde hjem, stanset denne strømmen ut av benet. Det er det siste jeg husker før jeg våknet opp neste formiddag.»
Denne spesielle hendelsen skjedde altså mens han og hele familien var hinduer. Benet var imidlertid ikke blitt bra. Like etter at han kom til bevissthet, merket han at det var oppsvulmet. Noen uker senere ble han innlagt på sykehus. Etter en større operasjon ble han endelig frisk. Men denne opplevelsen av å møte livet bak døden hadde gitt Dilak en sterk overbevisning om at det fins et åndelig liv etter dette. Han var også helt overbevist om at det fantes en sann Gud, og at dét ikke var noen av hindugudene. Dilak begynte derfor å søke etter denne sanne Gud.
Han tok til med å studere de ulike religionene. Først søkte han i hinduskriftene i flere år, men han kunne ikke finne den Gud han søkte etter. Ikke kunne han få fred i sitt hjerte heller. Så begynte han å studere koranen, og han leste flere utgaver. I en av koranversjonene fant han en setning som sa at «før Messias kommer, vil ikke noe bli fullkomment». Heller ikke dette gjorde ham tilfreds, men ordene satte seg fast i ham. Dilak dro nå til Qatar for å jobbe som fremmedarbeider, slik mange nepalere er nødt til. Der møtte han en kristen som delte evangeliet med ham. Dilak delte også sine religiøse tanker, så de to diskuterte ofte. Til slutt sa denne kristne til ham: «Jesus er den Messias som du leter etter». Dilak fikk nå tak i en bibel, og han sier:
«Da jeg leste i denne boken forsto jeg at alt det jeg hadde lest om Messias og om frelse i de andre religionenes skrifter, det handlet om Jesus Kristus. Jeg tok i mot ham som min Herre, og ble døpt der i Qatar 11. november 2011. Etter å ha søkt i alle disse årene fant jeg endelig svaret.»
Litt senere ble Dilak syk igjen; smerter i hele kroppen og tretthet. Han kunne til slutt ikke gå. Han ble tatt med til en klinikk, hvor det var en kristen filippinsk lege. Denne legen sa: «Du har ingen fysisk sykdom, men kanskje du har problemer på hjemmebane.» Legen samlet noen flere troende, og denne gruppen på sju mennesker satte i gang å be for ham. De fikk da klarhet i at det var et åndelig angrep igangsatt gjennom familiemedlemmer hjemme i Nepal. De hadde ofret til hindugudene for å få Dilak til å forlate kristentroen. Da han ringte hjem, fikk han klar beskjed: «Vil du komme hjem hit, må du vende tilbake til hinduismen. Vil du holde fast på denne Jesus, kan du bare bli der».
Dilak ble frisk, og han dro hjem. Han forteller at kona hans samlet alle hinduprestene i huset deres, og de satte i gang med alle slags ofringer og ritualer for å få ham til å vende tilbake til sin gamle religion. De prøvde med tvang å putte på ham hinduistiske velsignelser, og kona fylte hjemmet med avgudsbilder. Hun inviterte også høytstående hinduer inn i huset for at de skulle kritisere Dilak offentlig.
Etter en tid fikk kona hans se en visjon. Hun så en hvitkledd person som sa til henne: «Du forakter mannen din, men han tilber den sanne Gud.» Hun ble med ham til kirka én gang, men selv etter dette har hun fortsatt å forfølge ham. Mange ganger har hun gjemt Bibelen hans, og ofte revet ut og brent sider av den. I kirka Dilak går til er det bare lavkastefolk, så hun – som høykastehindu – vil ikke blande seg med dem.
Når Dilak er ferdig på bibelskolen, få dager etter vi møter ham, drar han hjem for å gjøre hva enn Herren kaller ham til. Det er ingen andre kristne der utenom hans tre sønner på 9, 11 og 14 år – de følger alle sin far i hans tro. Kona vil noen ganger ikke koke mat for dem, for å presse dem til å være hinduer. Ofte har hun straffet og slått barna for å tvinge dem til å forlate Kristus, men de tre barna står fast. Dilak vet hva han vil: "Jeg skal hjem og plante en høykastemenighet i landsbyen vår. Om jeg lever, så lever jeg for Herren, og om jeg dør, så dør jeg for Herren".
